Intramuskulær stimulering:
En ener for muskel- skjelettsystemet
Av Bruno Aamo, Tromsø
Publisert i Naho-journalen nr 2, 2001
Det var for sin nærmeste "mirakuløse" effekt på smerter at akupunkturen vakte oppsikt da den ble presentert for et vestlig publikum i Restons berømte artikkel i New York Times på begynnelsen av -70-tallet, og det er først og fremst smertepasienter som gir oss akupunktører til salt i maten. Som nyutdannet akupunktør er man utstyrt med en eldgammel viten - den klassiske kinesisk teorien med dertil hørende terminologi om Qi og Blod, om Yin og Yang, Jing, Shen, shi, xu osv - som bakteppe og referanseramme for diagnoser og behandlingsteknikker. Dette er det vi står rustet med når vi forsøker å behandle våre første pasientene som dukker opp på kontoret med sine ryggproblemer, smertefulle albuer og skuldre, eller f.eks. mystisk nummenhet i peke- og langfinger. Jeg erindrer at resultatene ofte ble glimrende - det må innrømmes undertiden til min grenseløse forbauselse - mens andre ganger skjedde ingenting, igjen til min overraskelse ettersom jeg var fullstendig overbevist om at såvel diagnose som behandlingsteknikk var korrekt.
Intramuskulær stimulering av myofasciell dysfunksjon, forkortet IMS, er en moderne akupunkturteknikk som tilsynelatende bare har nålen som eneste fellestrekk med den klassiske akupunktur. Pionerene bak denne behandlingsformen var de amerikanske legene Janet G. Travell og David G. Simons. Resultatene av deres mangeårige arbeider er samlet i tobindsverket "Myofascial Pain and Dysfunction. The Trigger Point Manual" der sammenhengen mellom stramme strenger i muskulaturen, såkalte "triggerpunkter", og faste smertemønstre i muskel-skjelettsystemet dokumenteres. Travell og Simons benyttet imidlertid is-spray og injeksjoner som behandlingsmetode, ikke akupunktur.
Et skritt videre gikk den kinesisk-kanadiske anestesilegen C. Chan Gunn med boken "The Gunn Approach to the Treatment of Cronic Pain. Intramuscular Stimulation for Myofascial Pain of Radiculopathic Origin". Her påviser han blant annet at de tidligere nevnte strengene i muskulaturen fører til forkorting av musklene ("myofascial pain does not exist without shortening"), og hvordan dette igjen blant annet resulterer i smerter og inflamasjoner i sener, senefester og ledd. Han innførte nålen som redskap igjen, men med en fullstendig ny teoretisk referanseramme: en vestlig skolemedisinsk.
Jeg sa at IMS tilsynelatende bare har nålen felles med klassisk akupunktur. Og trykket ligger på ordet tilsynelatende. Det viser seg faktisk at det er et samsvar på 75% med hensyn til plasseringen av klassiske akupunkturpunkter og triggerpunkter på kroppen. Når det gjelder hodet er samsvaret på omkring 90%. Tilfeldig?
Det kan neppe herske noen tvil om at IMS er den klassiske akupunkturen ganske overlegen når det gjelder smerter i muskel-skjelettsystemet. Min overraskelse over at folk med slike smerter faktisk ble bra av det jeg gjorde, har forvandlet seg til grenseløs forbauselse de få gangene det ikke skjer. Men IMS’s indikasjonsområde innskrenker seg til denne type smertesyndromer. Ved alle andre problemområder er det fortsatt den klassiske akupunkturen som råder grunnen.
De fleste som har arbeidet med smerter har sannsynligvis blitt oppmerksom på en interessant menneskelig egenskap: vår evne til å glemme raskt. Ikke få ganger har jeg blitt konfrontert med det fenomenet som følgende historie er et eksempel på: pasient kommer med smerter i nakke, skuldre, begge albuer samt underarmer og håndledd. Etter noen ganske få behandlinger er smertene borte overalt, men ikke i høyre håndledd.
Mitt problem som behandler er at pasienten nå ikke i stand til å huske at hun har hatt smerter noen andre steder enn der hun fortsatt har vondt, nemlig i høyre håndledd. Hun konkluderer dermed med at akupunktur slett ikke hjelper og at hun fortsatt har "like vondt".
For å prøve å hjelpe på minnet, har jeg utarbeidet et skjema som jeg ber pasienten fylle ut før behandlingens oppstart og etter avsluttet behandling. Jeg ber vedkommende sette inn tall som skal representere smertenivået (6 markerer svært sterke smerter mens 1 er litt vondt) på de aktuelle stedene på figuren. Videre ber jeg pasienten om å beskrive smertenes kvalitet. Så ber jeg pasienten fylle ut et tilsvarende skjema etter avsluttet behandling.
Den pasienten jeg presenterer her er ganske typisk både med hensyn til sykehistorie og smerteutbredelse. Hun er en kvinne på ca 50 år med multiple og kroniske smerter i det meste av kroppen (nakke, skuldre, armer, hender, tær og rygg, samt uspesifikke leddsmerter som hun vurderer til smertenivå 5. Se Smerteregistrering 1 - før behandlingsoppstart). Hun har arbeidet som frisør i 15 år, og oppgir at hun har hatt smertene "i mange år". De var nå i ferd med å invalidisere henne.
Etter 12 behandlinger med IMS er smertene praktisk talt borte. (Se Smerteregistrering 2 - etter behandling). Fortsatt er det noe stivhet "i muskelen på høyre side av nakken (trapezius) som føles for kort", som hun sier. Denne vurderes nå til smertenivå 2, "som kommer og går", altså ikke permanente. Videre er det fortsatt noe ømhet i begge skuldres fremre aspekt, noe som vurderes til smertenivå 1. I praksis er hun smertefri.
De musklene jeg identifiserte triggerpunkter i, og som ble behandlet, var følgende: scalene, trapezius, infraspinatus, supraspinatus, triceps, deltoideus (anterior og lateral), gluteus minimus, supinator, brachioradialis samt fingrenes extensorer. Spesielt var scalene og trapezius gjenstridige. Underveis ble også klassiske punkter benyttet noen ganger for å bedre søvn og senke stress-nivået (Baihui Du 20, Fengchi Gb. 20, Taichong Liv 3, Hegu LI 4, Shenmen Ht. 7). At smerter i knær og tær også forsvant i løpet av behandlingen uten at jeg spesifikt foretok meg noe med hensyn til disse kroppsdelene, har jeg ingen god forklaring på.