Kan alternativ medisin og skolemedisin samarbeide?
Av akupunktør Bruno Aamo,
Tromsø
Torsdag 27.08 publiserte Nordlys en artikkel med tittelen "Mot alternativ medisin." Lørdag 29.09 hadde homøopat Per Schrader en kommentar til denne, der han bl.a. påpeker hvordan Nordlys i sin dekning av en nordisk konferanse om legemiddelbruk - og her er det snakk om vanlige skolemedisinske legemidler - griper tak i et underordnet bipoeng, og blåser det opp under overskriften "Mot alternativ medisin." Interessant journalistikk! I beste fall kan dette kalles tendensiøst. Implisitt i artikkelen ligger for øvrig en fundamental uvitenhet om medisin som sådan.
Medisin er for det første "medisiner," legemidler, kjemiske remedier som kan være syntetisk fremstilt eller laget av råstoffer fra for eksempel plante- eller dyreriket. De fleste av skolemedisinens legemidler er i dag syntetiske, men en del stammer fortsatt fra planteriket. Kjente eksempler på det siste er hjertemedisinen digitalis (revebjelle) og immunsupressoren cyclosporin (en sopp). Sistnevnte spiller en sentral rolle ved transplantasjoner. Penicillin stammer opprinnelig også fra en sopp. Disse remediene er alle designet med tanke på å helbrede eller lindre. Et legemiddel kan være biologisk aktivt eller ikke, dvs det griper inn i kroppskjemien på en eller annen måte, eller det gjør ikke det. Hvis det faktisk griper inn på en på en formålstjenlig måte, altså virker eller har terapeutisk effekt, vil det naturligvis kunne foreligge fare for at det også kan virke på en måte som er skadelig eller ubehagelig, altså ha bivirkninger. Det hersker en utstrakt misforståelse blant enkelt "alternativere" og i helsekostbransjen om at alt som kommer fra naturen pr definisjon er bra og ikke kan være skadelig, for "det er jo naturlig." Forkjempere for denne tankegangen kunne jo for eksempel prøve seg på urtete av liljekonvall eller stuing av hvit fluesopp for å teste hypotesen...
Medisin er for det andre en måte å forholde seg til sykdom på. Med dette mener jeg at man aksepterer bestemte teorier om hvordan mennesket er bygd opp og fungerer, og godtar de hevdvunne hypotesene om hvilke faktorer som er sykdomsfremkallende og hvilke som er helbredende. Skolemedisinens vitenskapelige grunnlag hevdes å være det naturvitenskapelig. Enkelte mener imidlertid at dette vitenskapsgrunnlaget står nærmere gårdagens vitenskapsparadigme (det newtonske) enn det moderne (relativitetsteori/kvantefysikk). Akkurat den diskusjonen lar jeg ligge her. Forskjellen mellom skolemedisinen på den ene siden og de fleste "alternative" på den andre er forklaringsmodellene; skolemedisinen opererer med forklaringer som i siste instans støtter seg på kjemi. De ulike "alternative" har ymse måter å forklare ting på. I den grad noe er felles her, er det at man refererer til et eller annet begrep om "energi." Dette begrepet er som oftest ikke nærmere bestemt, men skiller seg i praksis gjerne vesentlig fra fysikkens energi-begrep.
Den "krigen" som foregår mellom den etablerte skolemedisinen og den alternative, er etter min mening absurd. Jeg uttaler meg i forhold til dette på bakgrunn av egen utdannelse som sykepleier og akupunktør. Man kan få inntrykk av at mange "alternativere" mener skolemedisinen utelukkende representerer styggedom og at ens egne metoder kan helbrede alt. Dette gjelder like mye andre vegen. Det finnes leger som mener at det som ikke synes på røntgen eller tilsvarende undersøkelser ikke eksisterer og derfor bare finnes i pasientens fantasi. Begge deler er med respekt å melde tull!
Vestlig skolemedisin er alle andre medisinske tradisjoner langt overlegen på mange områder. Dersom noen oppsøkte meg som akupunktør med opplagte meningitt-symptomer (smittsom hjernehinnebetennelse), ville jeg ikke begynne å fikle med nåler, men få vedkommende hurtigst mulig til sykehus for å få iverksatt antibiotikabehandling. På den annen side har ukritisk bruk av nettopp antibiotika ført til resistensutvikling og at vårt fremste våpen overfor infeksjoner snart er virkningsløst. Jeg kan fjerne eller redusere smerter i en forkalket skulder med nåler, men ikke fjerne forkalkningen. Det kan verken akupunktur, homøopati eller andre medisinske retninger, hva de nå enn måtte påstå. Det eneste som hjelper her er operative inngrep. Og til det har vi kirurgien. På samme måte finnes det metoder innen den såkalte alternative medisinen som kan hjelpe mennesker med plager der skolemedisinen har lite å stille opp med. Eksempel på dette kan være ulike smertetilstander i muskel-skjelett-systemet, for å nevne noe.
Som akupunktør er jeg lite glad i benevnelsen "alternativ medisin." Jeg foretrekker å tenke på det jeg driver med som et supplement til skolemedisinen, ikke en erstatning for den. Akupunktur er en del av den tradisjonelle kinesiske medisinen, og i Kina ble den tradisjonelle medisinen sidestilt med vestlig medisin allerede i 1959. Utøverne av de ulike medisinske tradisjonene aksepterer hverandre som likeverdige. Verdens Helseorganisasjon (WHO) der Gro Harlem Brundtland nå er generalsekretær satte så tidlig som i 1979 opp en liste på 28 lidelser som ble ansett som spesielt egnet for akupunkturbehandling. Så i verdenssammenheng er Norge et uland mht formell aksept og godkjenning av akupunktur som et effektivt terapeutisk virkemiddel. Imidlertid er en ellers konservativ legestand i ferd med å plukke opp nettopp akupunkturen, og underhånden er det flere og flere norske leger som kurser seg i dette, på tross av manglende formell aksept. Det er sågar leger som står i spissen for flere av akupunkturskolene her i landet. Dette betyr av den etablerte medisinen er i ferd med å åpne seg for i hvert fall noe av den "alternative" medisinen. Så gjenstår det å se hva Aarbakke-utvalget vil komme med, og hva som kommer til å nedfelle seg om alternative eller supplerende behandlingsformer i den nye helseloven som er på trappene.